Flyktningkrisen i Europa er i dag et stort
tema som mange prater om, og temaet belyses hver eneste dag i media. Det er et
veldig viktig tema i dagens samfunn, derfor har jeg intervjuet en elev på
Borgheim ungdomsskole for å høre vedkommendes synspunkter.
Jeg intervjuet Malena som jeg møtte i gangen utenfor
kontoret en torsdags ettermiddag. Hun hadde på seg en grå genser og en svart
bukse. Håret hennes var brunt, og rakk ca. til skuldrene. Lyset fra lampene i taket var svakt, men på samme måte sterkt nok
for at jeg kunne notere underveis. Hun virket blid og fornøyd når jeg begynte å
intervjue. «Hva mener du om flyktningkrisen i Europa?». Hun tenkte seg om en
kort stund før hun svarte, «jeg syns det er fælt». Jeg noterte og gikk raskt
til neste spørsmål.
«Hva tenker du om flyktningene som kommer til Norge?»,
spurte jeg mens jeg så på alle de andre spørsmålene på listen. «De må få det de
trenger, det er viktig at de får omsorg». Igjen noterte blyanten det Malena sa.
Noen personer gikk forbi oss, uten å virke forstyrrende.
Øynene mine falt ned på arket, og jeg gikk videre til neste
spørsmål. «Over 300 000 flyktninger og migranter har krysset Middelhavet
så langt i år. Har du noen tanker om dette?». Malena virket sikker i stemmen da
hun svarte, «det er mange og det stopper ikke, det kommer bare flere og flere».
Jeg var veldig enig i svaret.
«Elie Wiesel sa «likegyldigheten
er vår verste fiende». Hva tror du han mente?». «Jeg tror han mente at jo
mer egoistisk du er, jo mer krig blir det. Hvis du er egoistisk og bare tenker
på deg selv, kommer vi aldri til å oppnå noe som helst». Det var et langt svar
for meg, og jeg måtte notere kjapt. Vi hadde kommet langt ned på listen over
spørsmål, men det var fortsatt noen igjen.
«Har du som person gjort noe for flyktningene? Eventuelt
hva?». Malena møtte blikket mitt og smilte, «nei, men skulle gjerne gjort det».
Hvis noen hadde spurt meg om det, ville jeg svart det samme, tenkte jeg. Vi
begynte å gå sakte bortover gangen.
«Føler du at du har et ansvar? Føler du omsorg for
flyktningene?». «Jeg føler at jeg har stor omsorg for dem, men jeg er ikke
gammel nok til å ta dem imot», sa stemmen hennes, mens hun så på de gamle
klassebildene fra tidligere år som hang på veggen. Det var mange bilder, og jeg
tenkte på hvordan det var med flyktninger den gang de gikk på denne skolen.
«Følger du med på TV, internett, i aviser…om utviklingen?»,
spurte jeg forventningsfullt. «Ja, jeg følger med innimellom». Det var det
svaret jeg hadde håpet på, det er lurt å følge med.
Så var jeg kommet
til det siste spørsmålet, «Hvordan tenker du fremover, tror du problemene vil
løse seg?». «Ikke med det første, kanskje om mange år», sukket stemmen. Jeg så
opp fra notatene og følte meg fornøyd med intervjuet. Nå hadde jeg fått vite
hva Malena mente om flyktningkrisen i Europa.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar